BLOOMING – en okse for det å stadig blomstre mer og mer til den du er ment å være. Det slutter aldri.

«Oksen» har, for meg, symbolisert vekst gjennom ærlighet og mot i mange år. Helt siden 2009.
Jeg startet på reisen innen selvutvikling i 2008, og har vokst, blomstret, visnet, vannet, gjødslet og vokst opp på nytt. Et x-antall ganger.
Gjentakende sykluser som stadig viser meg mer av meg selv, får meg til å møte på sider som var gjemt og glemt.
Når jeg ser bakover, ser jeg at jeg har måttet gå igjennom det jeg har, for å få rydde vei til noe mer. Mer læring.
Vondt. Absolutt.
Men jeg er en av mange som vet, dypt inne, at livet skal leves. Glede skal være tilstede, og sorg er en del av det. Men i bunn og grunn skal det være godt å leve.

Jeg skulle noen ganger ønske vi ble født inn en verden hvor alt lå klart. Uten bagasje vi må dra med oss, helt til vi lærer hvordan vi skal kvitte oss med den, og at ny bagasje ikke lages.
Men uten dette… så ville vi kanskje ikke kjent gleden av takknemlighet heller…
Takknemlighet for menneskene rundt oss. De som er der selv om vi tar oss en svipptur rett ned. Takknemlighet for de små tingene. De gir ihvertfall meg mer glede enn de store tingene som skjer, en sjelden gang. De små gledene er der hele tiden, mange ganger i løpet av en dag. Men noen ganger tåkelegges det.

Selvutvikling har så mange stadier. Og jeg har kommet til det jeg synes er vanskeligst. Egen-kjærlighet. Det er mye lettere å vise omsorg og kjærlighet for andre. Noen ganger så mye at det blir for mye, både for den ene og den andre. Sakte men sikkert hviskes «jeg-et» bort, og man blir avhengig av andre, man blir redd for å miste, redd for å såre, redd for å ikke strekke til, frykt og følelsen av å ikke være bra nok. Og da er det nettopp det som skjer; stress og angst blir følgesvenner. Og de to der – de gjør deg ikke til din beste versjon. Men de kan fungere som læremestre, slik at du vekkes, og ser at det ikke er «de andre» du trenger for å bli hel. Det du savner, det du skulle ønsker du hadde, det må du fikse selv. Og for meg, så er det nå tid for å blomstre i relasjonen med meg. Det må på plass, før det er plass til neste fase. Og hva den fasen er, det vet jeg ikke. Som intuitiv, så vet jeg konturer av det, men det er så gedigent at frykten er tilstede enn så lenge. Og det er ok.

Så hvordan knekke denne egen-kjærlighets koden?
Sette grenser? Både for seg selv og andre?
Si mer nei?
Si mer ja?
Ta avstand fra de som tar energien din?

Jeg tror på at det over kan være en del av løsningen, ihvertfall en stund, øve på det. Kjenne på det.
Men i bunn og grunn, så er ansvaret fullstendig hos meg. At jeg setter grenser hos meg selv. At jeg tillater meg avstand, men også nærhet til de som virkelig gir livet mening. Selv om relasjonen vil endre seg. Alt går over og transformeres. Alt. Så det gjelder å henge med dynamisk og med åpent sinn. Alt kan skje. Da er det også nødvendig med rå ærlighet, og mot nok til å slippe inn mer av det man har savnet. Kjenne det igjen. Ta egen kontroll på det.

Tid. Det vil ta tid.

Har du noen tips? Kommenter gjerne under! Jeg vil gjerne høre om du også har kommet til dette stadiet – der hvor alt har endt opp i en knute, og den må løses opp av hvordan du har det med den eneste personen du kan endre – Deg selv.

Det blir litt kunst av denne veien jeg går på… så nå fyller jeg på med farger (Takk, Ari) og får utløp for alle følelsene ned på arket og ned i «oksene» mine.
Jeg har faktisk gått noen måneder uten å skape nå… selv om det for deg der ute, kanskje ser ut som at jeg skaper noe nytt hele tiden, så har jeg ikke gjort det. (en av fordelene ved å jobbe med sosiale medier – tingene kan rulle avgårde selv om verden bak rakner. Bli gjerne med i facebook gruppen Modige Grunder hvis du vil lære mer om sånt og mye mer.)
2019 og 2020 har vært tøffe år. Og selv om jeg er åpen av natur, har jeg lagt lokk på masse. Da putrer det og koker over etterhvert. Men nå prøver jeg å finne rett temperatur og kanalisere det riktig.

Line